I Karibia ligger ferieøyene som perler på en snor. Gamle sjørøverhavner med stekende sol og puddersand, krydder og kule drinker. På Curaçao er det sommer 365 dager i året, 28 grader på land og i vann og bare noen spredte regnværsbyger i november og desember. Øya ligger nedenfor orkanbeltet og er trygg året rundt. Dyrt i vinterhalvåret, men på billigsalg om sommeren og høsten. Ta et dypdykk i blå curaçao – det vil du aldri angre på.
Med hjertet under vann
Shop gull og hawaii-kjoler, spis grillet lam og søte frukter, drikk syrlige drinker og søt blå eller mørk curaçao. Sov på Park eller Pelikan Hotel i byen til hundre og førti kroner natta eller på plantasjehus-aiendaen på landet til en enda billigere penge. La hoftene duve til myk reggaemusikk, smør deg inn med skyhøy faktor og en liter after sun. Gå på grottetur, svøm med delfiner, elsk i sanden og dykk, dykk, dykk.
For det er under havflaten det virkelige paradiset ligger. Har du besøkt en karibisk øy og ikke tilbrakt like mange timer under som over vann, har du snytt deg selv for halve opplevelsen, sier de som vet best. Og vi som mildt sagt er livredde for både små og store barracudaer og digre sverdfisker, må bare til pers. For hva gjør du her hvis du ikke skal dykke, spurte min nederlandske dykkerinstruktør og stirret vantro på meg. Jeg ble ham svar skyldig og spyttet heftig i dykkemasken for å få den duggfri under vann. Kledd i gummi fra topp til tå og med knekk i knærne under tyngden av surstofflaska, var det bare å kaste seg uti. Og da er det jeg ser det. Hvorfor øya har fått navnet Curaçao.
Curaçao er en avledning av det portugisiske ordet «coracao», som betyr hjerte. Verden under vann er for dem som ser og elsker med hjertet. Fargene her er like lidenskapelige og intense som den dagen du så din første forelskelse. Alt er som skrudd på full styrke. Det føles nesten uvirkelig, og med bevegelser som må foretas i et vidunderlig sakte tempo går du ikke glipp av noe som helst. Sjelen er med i alt du gjør, og du blir mild og saktmodig. Hjertet slår etter hvert med harmoniske slag – selv når småbarracudaene nærmer seg. Her er koraller i alle tenkelige og utenkelige farger og formasjoner, akvariefisker med førsteklasses designede mønstre og eksemplarer av fiskearter du aldri har sett maken til.
På fire meters dyp ligger ei gammel skute. Sollyset bryter gjennom havflaten, og lilla koraller stjeler oppmerksomheten. Jeg vil og bare må ha en kjole i den lillafargen! Mens instruktøren svømmer rundt det sunkne skipet og vinker på meg, blir jeg liggende og studere en oransje sverm av små fisk. Bedre synkronsvømming skal du lete lenge etter.
Er du som jeg, allergisk mot dype dykk (og ikke som jeg, på reportasjetur under vann), kan du glede deg over de samme vakre synene i en dypvannsunderbåt med tykke, gode glassvinduer. Stig om bord i Seaworld Explorer, og gå ned i glassbunnen av båten. Der får du tørrskodd panoramautsikt til alt havet har å by på. Dessverre ganske dyrt (ca. 250 kr pr. pers.), men verdt hver krone.
…og over vann
Curaçao sies å være dronningen blant de nederlandske antillene. En dronning så vellystig og vennlig at hun til enhver tid ser ut til å være på randen av å bryte ut i et gigantisk party. Øya myldrer, syder og koker av farger, matretter, språk, kulturer og mennesker med røtter fra femti ulike nasjoner. Øyas hovedstad heter Wilhelmstadt. Den er delt i to. Punda (punktet) og Otrobanda (den andre siden) blir forbundet med en flytende bro over vakre St. Annabey, som til og med de digre cruiseskipene seiler opp og ankrer i. Husklyngene langs Otrobanda minner om bryggen i Bergen, men fargene på husene gjør ikke det. Sjokkrosa, mintgrønt og solgult er forbudt på verneverdige kystbygninger i Norge, men vi kunne godt ha trengt slike fyrlykter. Fargene prikker i øynene.
Byen er bråvakker og småfrekk og stappfull av shoppingtilbud. De fleste varene har et ganske høyt prisnivå, men leter du nøye, finner du bakgater med butikker beregnet for de fastboende – og der er motene fancy nok og prisene lave nok. Hawaii-skjorter og kjoler til hundre kroner. Sandaler med skjell og lær til to hundre. Og en lekker strandveske i strå med stripete silkefôr til knappe femtilappen.
Øya Curaçao er en selvstendig del av Nederland. Den har bare 170 000 innbyggere, hvorav 140 000 bor i Wilhelmstadt. Øya ble nederlandsk koloni i 1642, før det var det spanjolene som herjet her og nærmest renset øya for den indianske lokalbefolkningen. Curaçao ble senere et sentrum for slavehandelen. Og da slavehandelen ble forbudt i 1863, lå Wilhelmstadt temmelig øde og forlatt i noen tiår. Men på begynnelsen av 1900-tallet ble det etablert et stort oljeraffineri her, noe som førte til at arbeidsplasser, befolkning og folkeliv blomstret opp igjen. Flere nederlandske jødefamilier har emigrert hit og driver handelsvirksomhet med blant annet gull og edle steiner. Smykkene på Curaçao ligger på nivå med utvalget hos Tiffany’s.
På Curaçao snakkes det nederlandsk, engelsk, spansk og papiamento om hverandre. Det sistnevnte er et språk som har utviklet seg på øyene i området, en blanding av spansk, portugisisk, nederlandsk, fransk, engelsk og urindiansk. Katolikker, metodister og jøder lever i fred og fordragelighet. Store deler av befolkningen lever av turister, og de invaderer øya fra desember til og med april. Da er prisene på topp og servicen litt sliten. Resten av året ligger alle priser 40–50 prosent lavere, og folk har tid til både service og hyggelig prat. I oktober fikk vi for eksempel leie hotellrom for tjue dollar – riktignok uten aircondition, men med vifte. Dessuten fikk vi leid dykkerutstyr til halv pris, med en veldig kjekk instruktør på kjøpet. Det er også jazzfestival to dager i oktober, og da kan du trygt regne med å møte de riktig store internasjonale musikerne her.
På stranda
Som de fleste andre karibiske øyene har Curaçao et bredt utvalg av pudderstrender. Her er de ikke fullt så lange og så mange, men likevel overveldende for en nordboer. Vakre Mabo Beach (som egentlig heter See Aquarium Beach) regnes som partystrand nummer en. Her er det gratis å komme inn, og stedet har alt! Barer, restauranter, små diskopuber, butikker og dykkerbutikker med utstyr. Her finner du skygge under palmene og kan ligge og myse mot hav og sol. På Playa Kalkil stortrives de snorklefrelste. Koraller, fiskesvermer og maritime perler ligger rett under havoverflaten og byr seg fram i all sin prakt. Du behøver ingen dykkerdrakt, bare maske og snorkel.
Når du er på Mabo Beach, må du minst sette av en halv dag i Aquarium. Her kan du vandre fra basseng til basseng og se sjøløver, pingviner, pelikaner og delfiner. Hai og sverdfisk og et eventyrlig utvalg av småfisk med fine mønstre. Delfinshowet som begynner ca. hver fjerde time og varer i en halv, er ubeskrivelig. Delfinene danser, kysser, hopper og vinker med finnene sine til publikum. De er utrolig sjarmerende, og delfintrenerne får et smellkyss for hver sardin som glir ned den vennlige strupen. For femti kroner kan du svømme med delfinene etter showet. Og hvis du har lyst, får du sikkert lov til å mate haien. Eller du kan se på dyrepasseren som svømmer med haier: han har bare fire fingrer på den høyre hånden, fordi haien en gang forvekslet tommeltotten hans med en fisk.
Hvis du blir sulten etter besøket, serverer restaurantene og barene på stranda sprøstekte pommes frites, svære hamburgere og fete pølser. Det koster deg ti kroner, og med en iskald halvliter til femten får du en diger lunsj som holder til langt på kveld.
Og når kvelden kommer med sin fløyelsmyke, svale luft, behøver du i grunnen ikke bevege deg særlig lenger. Da forvandles de fleste beachpubene til småsexy nattklubber. De lange stammene på palmene er bekledd med titusen julelys, og rytmen fra de karibiske blikktrommene får deg til å gynge i solnedgangen. Temperaturen i lufta får alle muskler til å slappe av, og aldri har kroppen din hatt det bedre.